Marlon Brando | |
---|---|
Født | 3. april 1924 Omaha, Nebraska, USA |
Død | 1. juli 2004 Los Angeles, California, USA |
2 priser, 6 nominasjoner |
Marlon Brando Jr. var en amerikansk skuespiller som gjennom sin karriere spilte en rekke minneverdige filmroller.
Hans mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. I løpet av årene som gikk, sank moren – som Marlon forgudet – mer og mer ned i alkoholisme, og hans forhold til faren ble dårligere og dårligere.
Etter noen års militærtjeneste, gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Han hadde stor suksess på Broadway i New York som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til begjær på slutten av 1940-tallet.
I 1950 gikk han over til filmen som hovedrolleinnehaver i Mennene. Filmen ble ingen internasjonal suksess, men fikk gode kritikker og var vellykket i USA. Året etter – i 1951 – fikk han sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til begjær. Filmen fikk glitrende kritikker og ble nominert til Oscar. Brando var den nye stjernen. Men ved siden av dette, var han også en meget begavet skuespiller.
Siden fulgte flere gode filmer: Viva Zapata! (1952) og Julius Cæsar (1953) fikk begge gode kritikker, og ble også nominert til Oscar, men i likhet med hva som hadde vært tilfelle for En sporvogn til begjær, vant ingen av dem.
I sin femte film, som hadde premiere helt mot slutten av 1953, spilte han «Johnny», leder for motorsykkelgjengen «The Black Rebels» i Vill ungdom. Filmen fikk likegyldige kritikker og genererte heller ikke like store inntekter som de fire foregående filmene hans (mye skyldtes dette at den ble bannlyst i flere land, deriblant England, i flere år på grunn av redselen for at den skulle ha dårlig innflytelse på ungdom). Den blir likevel stående som en av Brandos mest berømte filmer, fordi den var den første i sin sjanger: Filmen tok opp hvor smertefullt det kunne være å være ung.
I 1954 vant Brando sin første Oscar-statuett, for sin rolletolkning av Terry Malloy i Elia Kazan-produksjonen Storbyhavnen. Til alles store forbauselse stilte Brando opp i smoking og holdt en liten, beskjeden tale på utdelingskvelden. Brando hadde tidligere uhyre sjelden vært sett i annet enn fillete t-skjorter, jeans og joggesko, selv på de største arrangementene i Hollywood. Han hadde fått rykte for å være rebell også i virkeligheten. Han var rappkjeftet, sovnet under TV-intervjuer og havnet ofte i slåsskamper.
Etter Storbyhavnen fulgte det en del filmer som ikke passet Brando, som Typer og kjei (1955), som var en musikal med Frank Sinatra på rollelisten, ble en stor suksess økonomisk, men fikk likegyldige kritikker. Brando bestemte seg for å aldri mer spille i en musikal igjen.
Ikke før på begynnelsen av 1960-tallet hadde Brando igjen stor suksess. Filmen Mytteriet på Bounty, som nærmest kostet Brando muligheten til å velge de rollene han selv ville ha. Brando nektet å ferdigerklære filminnspillingen før han hadde fått alle scener slik han ville ha dem. Dette gjorde at budsjettet steg i millioner av kroner. Brando var nå uønsket av Hollywood.
I løpet av de ti neste årene, spilte Brando i elleve filmer. To av disse regnes allment sett som «gode filmer».
Men hans stjerne steg på ny. Han hadde stor suksess som mafialederen Don Vito Corleone i Gudfaren (1972), som trygt kan sies å være hans mest berømte film. For denne rolleprestasjonen vant han sin andre Oscar-statuett. Men han stilte ikke opp under utdelingen. I stedet sendte han en indiansk kvinne, som på hans oppfordring leste opp noen ord. Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av amerikas urbefolkning. Folk buet og protesterte tilbake.
Samme året som Gudfaren hadde premiere, hadde han suksess i en helt annen film, det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris. Noen år senere hadde han suksess i Apokalypse nå! (1979).
I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og ikke minst dyp sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christopher Brando, sin søsters kjæreste – noe søsteren aldri kom over, hun tok sitt liv fem år senere.
Brando brukte flere millioner kroner på advokathjelp til sønnen. Familien til søsterens kjæreste krevde høy erstatning, og helt til sine aller siste måneder, da han var så fysisk ustabil at han måtte ha oksygen gjennom slanger for å holde seg i live, var han involvert i strid om penger.
Etter Brandos død verserte det rykter om at han hadde begått selvmord. Han ble kremert, og asken hans ble spredt på Tetarios, en øy nær Tahiti som han kjøpte på 1960-tallet etter å ha spilt i Mytteriet på Bounty. Begravelsesseremonien ble ledet av Brandos gode venn, Jack Nicholson. Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Filmografi[]
1994 -- Don Juan DeMarco (skuespiller: Dr. Jack Mickler)
1989 -- En tørr hvit årstid (skuespiller: Ian McKenzie)
1980 -- Den hemmelige formelen (skuespiller: Adam Steiffel)
1979 -- Apokalypse nå! (skuespiller: Colonel Walter E. Kurtz)
1978 -- Superman (skuespiller: Jor-El)
1972 -- Siste tango i Paris (skuespiller: Paul)
1972 -- Gudfaren (skuespiller: Don Vito Corleone)
1965 -- Morituri (skuespiller: Robert Crain)
1962 -- Mytteriet på Bounty (skuespiller: 1st Lt. Fletcher Christian)
1961 -- Revansj (regissør, skuespiller: Rio)
1958 -- Unge løver (skuespiller: Liutenant Christian Diestl)
1957 -- Sayonara (skuespiller: Major Gruver)
1955 -- Typer og kjei (skuespiller: Sky Masterson)
1954 -- Désirée (skuespiller: Napoleon Bonaparte)
1954 -- Storbyhavnen (skuespiller: Terry Malloy)
1953 -- Julius Cæsar (skuespiller: Mark Anthony)
1952 -- Viva Zapata! (skuespiller: Emiliano Zapana)
1951 -- En sporvogn til begjær (skuespiller: Stanley)
1950 -- Mennene (skuespiller: Ken)
Oscar[]
- Vunnet
- 1972 -- Beste Mannlige Hovedrolle for Gudfaren
- 1954 -- Beste Mannlige Hovedrolle for Storbyhavnen
- Nominert
- 1989 -- Beste Mannlige Birolle for En tørr hvit årstid
- 1973 -- Beste Mannlige Hovedrolle for Siste tango i Paris
- 1957 -- Beste Mannlige Hovedrolle for Sayonara
- 1953 -- Beste Mannlige Hovedrolle for Julius Cæsar
- 1952 -- Beste Mannlige Hovedrolle for Viva Zapata!
- 1951 -- Beste Mannlige Hovedrolle for En sporvogn til begjær